How stress can manifest
A story about an ulcer
November 2021
By Kjersti Ane Østvik, Change Coach
Norsk versjon finner du lengre nede på sida etter den engelske :)
Looking for a way out of pain is deeply conditioned in most of us and it is understandable given how society and most of us seem to view pain and discomfort. When something shows up in our bodies we often tend to go straight to the symptom and work on that to get rid of it. There’s nothing wrong with that and it’s absolutely the best option in many cases. When we have a broken leg or a cut it’s usually obvious to us what to do. When the symptom on the other hand is perhaps not so clear-cut, it’s sometimes worth a look beyond what’s visible and obvious.
When I had an ulcer following a few weeks of anti-inflammatories some years ago and the symptoms didn’t subside after a few weeks, I was prescribed medication and told I would most likely be on them for the rest of my life. Most people who started taking that kind of medication was, I was told. I didn’t think much of it, stressed and in pain as I was. The pain persisted for months and although the symptoms was up and down, the ulcer didn’t seem to heal. Somewhere along the line, though, when the ulcer and stomach pain didn’t go away despite months of medications and trying different diets, I looked up the possible side-effects of the medication and started fearing that more than the actual ulcer. I gradually took less of the medications while experimenting with different types of foods simultaneously. My pain was up and down and there didn’t seem to be much of a connection with my diet, the medication or anything else that I noticed. I could have short periods of times when the pain was hardly there, and other times when it was debilitating. What was that about? I couldn’t wrap my head around it, until I realised something about the human design which led to the ulcer healing on its own. I started questioning the validity of what I had been told. Could it be true that an ulcer caused by the temporary use of anti-inflammatories would never heal on its own? That my body somehow wouldn’t be able to renew the cells in my stomach lining despite growing new cells constantly? This was puzzling to me and I decided to challenge it. I tapered off the medication and gradually began trusting my body, relaxing more, and slowly but surely the ulcer healed on its own and I could eat whatever I wanted again. This didn’t happen overnight but was a gradual recovery over a period of a few months. Stress and tension seemed to be the driving force behind the persistent ulcer and what kept my stomach so sensitive. The more I noticed the connection between how busy my mind was and how the pain and symptoms were showing up, the more I could trust my body to heal without my mind getting in the way of it. Months after it had healed, however, my storytelling mind would spin “the ulcer story” every time I had a stomach-ache and tell me the ulcer was back and go scan for a while to figure out what had caused it and how long it would stay. I knew to be curious of what was going on and suspected that my mind was only trying to protect me by playing that story whenever there was pain. Each time I let my mind slow down, the tension in my body subsided, the pain subsided, and the story didn’t seem so true anymore. Now the story hasn’t been told for years, and I know that if it resurfaces, I can be curious and not fearful. Pain should never be ignored, I believe there is always a message in there, but we could try to be curious and ask if perhaps the pain is there to protect against something that is not obvious to us. Sometimes the message may be that your brain is looking out for you but misinterpreting the signals it receives, and we can be a bit suspicious of the validity of it. Sometimes, or perhaps often, persistent symptoms like the ulcer are messages about unhealthy stress levels. Our bodies are letting us know something is out of balance. Stress will over time show up in our bodies in some form or other. Our bodies will let us know in some way when something isn’t in balance. Pain stories like this can be told over and over even if there is no tissue damage or injury. Often there has been some injury at some point, but our brain doesn’t stop playing the pain tune even if the injury is healed. I know that may sound confusing, but that’s how our brain works to protect us. Pain can protect us from anything a brain perceives as a threat to our safety, and it may over-protect us. Being gently curious is what can help us see beyond our symptoms and to what may be underneath.
I realised that what my doctor told me about having to stay on the medication for the rest of my life, was her mind’s story based on her previous experience, her education and her patients. It looked true to her, and so she innocently told me her version of it. In my case that turned out not to be true and I found out by trusting my body and life more than my doctor’s stories. It’s worth considering that the stories we are told, and the stories we tell ourselves aren’t based on much accuracy but on our individual mental filters, previous experience and a mind’s predictions. There are multiple other stories that could be told instead. Which one is true? It may be worth having a curious look at your own mind’s stories to see how valid they are, whether they are about pain, you or anything else. The truth about stories is that it’s what a mind does. It tells stories all the time, we are all familiar with that voice in our heads, and when we believe they are true, they feel true. When we start seeing something deeper about how stories are made, where they come from and why, our whole perspective changes and we can tell and listen to other stories that are more helpful to us. In my experience the guide to whether we are believing stories that aren’t true, is in the feeling. An uncomfortable feeling may be a signal that your thinking in the moment isn’t true or helpful. The message is to slow down and wait until the thoughts and story change, which will happen, and with it the feeling changes and you have more clarity and will know which steps to take from a quieter mind.
What can you see in this story for you and your symptoms? Is everything the way it looks on the surface or is there perhaps more underneath? Be gentle with yourself as you have a look. So many of us have gotten used to high levels of stress and it may be difficult to spot how your body is letting you know something is out of balance.
I hope this is helpful to you in some way. Feel free to drop me an email if you have any questions or reflections you want to share. There may be something elsewhere on my website that may be helpful too if you or someone you know are feeling stressed or have persistent symptoms of some kind. They may be less solid than they seem when you take a look from a different perspective.
Thanks for reading - I appreciate you!
With love, Kjersti
Feel free to share!
You can contact me at kjerstiane@ostvikcoaching.com if you have questions or reflections you want to share.
Link to two podcast episodes where I'm a guest:
1. https://dramyjohnson.com/2021/11/ep176-thriving-with-chronic-pain-with-kjersti-ostvik/
This is Dr. Amy Johnson's podcast Changeable. She's a psychologist and coach.
2. https://open.spotify.com/episode/7kv1pdBaDTGV7b1PccaF53?si=ef9614f749b64640
This is Our Imperfect Life podcast with Rob and Patricia Joyce.
Thanks for listening!
Hvordan stress kan arte seg
En historie om et magesår
Av Kjersti Ane Østvik, Change Coach
Å ønske seg ut av smerter er helt forståelig med tanke på hvordan samfunnet og de fleste ser på smerter og ubehag, og noe som er dypt forankret i de fleste av oss. Når noe ubehagelig dukker opp i kroppen har vi ofte en tendens til å gå direkte til symptomet for å bli kvitt det. Det er ingenting galt med det og i mange tilfeller er det absolutt det beste alternativet. Når vi har brukket et bein eller vi har fått et kutt er det ofte helt opplagt hva vi skal gjøre. Når symptomene derimot ikke er så klare er det noen ganger verdt å ta en kikk bak det som er synlig og opplagt.
Da jeg fikk magesår etter noen uker på betennelsesdempende medisiner for noen år siden og symptomene ikke ville gi seg etter noen uker, fikk jeg resept på medisiner og ble fortalt at jeg mest sannsynlig måtte ta disse medisinene resten av livet. De fleste mennesker som starter på slike medisiner måtte det, fikk jeg høre. Med mye smerter og høyt stressnivå i kroppen tenkte jeg ikke noe videre over det akkurat da. Smertene fortsatte i flere måneder og selv om symptomene svingte mye, virket det ikke som om magesåret ble særlig bedre. Det var små endringer til tross for medisiner og forsøk med flere ulike kostholdsplaner. På et tidspunkt fant jeg ut at jeg skulle sjekke bivirkninger av medisinene og ble etter hvert mer redd for hva det kunne innebære enn selve magesåret. Som en følge av det jeg fant ut, tok jeg gradvis mindre medisiner samtidig som jeg eksperimenterte med ulike typer mat. Smertene svingte som før opp og ned, og det virket ikke som om det var noen stor sammenheng mellom symptomer, medisiner eller noe annet som jeg la merke til. Jeg hadde kortere perioder hvor smertene omtrent ikke var til stede, og andre perioder hvor smertene satte meg helt ut. Hva kunne være årsaken?
Jeg forsto det ikke før jeg begynte å skjønne vår menneskelige design bedre, noe som førte til at magesåret ble bra av seg selv. Jeg startet med å stille spørsmål ved det jeg hadde blitt fortalt av legen min. Kunne det være sant at et magesår forårsaket av midlertidig inntak av betennelsesdempende medisiner aldri ville bli bra av seg selv? Kunne det stemme at kroppen min ikke ville klare å lage nye celler i mageslimhinnen selv om nye celler blir laget hele tida? Dette var forvirrende, og jeg bestemte meg for å utfordre situasjonen. Jeg trappet gradvis ned på medisinen samtidig som jeg stolte mer på kroppen min og derfor slappet mer av, og sakte, men sikkert forsvant magesåret av seg selv og jeg kunne igjen spise det jeg hadde lyst på. Det skjedde ikke over natta, men var en gradvis forbedring over en periode på noen måneder. Stress og spenninger virket til å være den underliggende årsaken til at magesåret ikke ble bra og var det som gjorde mageslimhinnen så sensitiv. Desto mer jeg oppdaget sammenhengen mellom tankekjør/stress og hvordan smerter og symptomer varierte i takt med travelheten i hodet, jo mer kunne jeg stole på at kroppen ville ordne opp uten at tankekjør kom i veien for det. Flere måneder etter at magen frisknet til ville historiefortelleren i hodet fortelle «magesårhistorien» hver gang jeg hadde smerter i magen og si at magesåret antakelig var tilbake og skanne en stund for å finne en mulig årsak samt forutsi hvor lenge det ville vare. Jeg forsto at jeg kunne være litt nysgjerrig og anta at hjernen min bare ville beskytte meg ved å spinne den samme historien hver gang det dukket opp smerter i magen. Hver gang jeg lot tankespinnet roe seg ned, slapp spenningene i kroppen taket, smertene ble mindre og magesårhistorien virket ikke så sann lenger. Nå har ikke historien blitt fortalt på flere år og jeg vet at hvis den dukker opp igjen kan jeg være nysgjerrig i stedet for redd.
Vi bør ikke ignorere smerter, jeg tror at det alltid er beskjeder bak smertene som vi kan være nysgjerrige på. Når symptomer vedvarer kan vi spørre oss selv om det kan være at hjernen beskytter oss mot noe annet enn det som er helt opplagt. Noen ganger kan det være at den passer på oss, men mistolker signalene den får og at vi kan være litt mistenksomme omkring hvor sant det er. Noen ganger, eller kanskje ofte, er langvarige symptomer, slik som magesåret mitt, beskjed om stressnivåer som ikke er bra for oss. Kroppen vår lar oss skjønne at noe er i ubalanse. Langvarig stress vil over tid vise seg i kroppen vår på en eller annen måte. Kroppen vår vil gi oss beskjed om at noe er i ubalanse. Smertehistorier, lik magesårhistorien min, kan bli fortalt om og om igjen av hjernen vår, selv om det ikke fins noen vevsskade eller annen skade. Ofte har det vært en skade på et eller annet tidspunkt, men hjernen slutter ikke å spinne den samme historien selv om skaden er i orden. Jeg vet at det kan virke forvirrende, men det er slik hjernen beskytter oss. Smerter kan beskytte oss mot hva som helst som hjernen vår anser som truende for tryggheten vår, og den overbeskytter oss gjerne. Å være nysgjerrig på en snill måte kan hjelpe oss å se forbi symptomene våre og mot hva som kanskje skjuler seg bak dem.
Jeg forsto etter hvert at det legen min fortalte meg om at jeg måtte ta medisiner resten av livet, var basert på hennes historier som igjen var basert på hennes tidligere opplevelser, utdannelse og pasienthistorier. Det virket sant for henne så hun fortalte sin versjon til meg i god tro. I mitt tilfelle viste det seg at historien ikke stemte og at jeg heller kunne stole på kroppen min og livet selv, mer enn på legens historier. Det er verdt å tenke over at historiene vi blir fortalt, og som vi forteller oss selv, ikke er basert på noe eksakt, men på våre individuelle mentale filtre, tidligere opplevelser og en hjernes spådommer om framtida. Det fins utallige andre historier som kunne blitt fortalt. Hvilke er sanne? Det kan være verdt å se med et nysgjerrig blikk på historiene som hjernen vår spinner for å se om de stemmer, enten de handler om smerter, deg eller noe annet. Sannheten om historier er at det er noe hjernen gjør. Den forteller historier hele tida, vi kjenner alle til stemmen i hodet vårt, og når vi tror på at historiene er sanne, så kjennes de sanne. Når vi begynner å se mer på hvordan historier skapes, hvor de kommer fra og hvorfor, så endres perspektivet vårt og vi kan fortelle og høre på andre historier som er mer hjelpsomme for oss. Ifølge min erfaring forteller følelsene våre om vi tror på historier som ikke er sanne. En ubehagelig følelse kan være et signal om at det du tenker i øyeblikket ikke er sant eller hjelpsomt. Beskjeden er å roe seg ned og vente til tankene og historien endrer seg, noe som skjer av seg selv, og med det endres også følelsen og du har mer klarhet til å vite hva du skal foreta deg når det er mer ro i hodet.
Hva kan du se i denne historien for deg selv og symptomene dine? Er alt slik det ser ut på overflata eller er det kanskje noe mer under? Vær snill med deg selv når du ser etter. Så mange av oss har blitt vant til et høyt stressnivå at det kan være vanskelig å legge merke til hvordan kroppen gir beskjed om at noe er i ubalanse.
Jeg håper dette kan hjelpe deg på en eller annen måte. Send meg gjerne en epost hvis du har spørsmål eller refleksjoner du har lyst å dele. Kanskje er det noe annet på nettsida mi som kan hjelpe deg eller noen du kjenner som føler seg stresset eller har vedvarende symptomer av et eller annet slag. Det kan være de ser annerledes ut når du tar en kikk på dem med et annet perspektiv. (Nettsida er foreløpig bare på engelsk).
Takk for at du leser – jeg setter stor pris på deg!
Del gjerne!
Vennlig hilsen Kjersti Ane Østvik
Kontakt meg gjerne:
Du kan sende epost til kjerstiane@ostvikcoaching.com
Lenke til to amerikanske podcaster jeg er gjest i hvis du vil høre litt mer om smerter eller stress:
1. https://dramyjohnson.com/2021/11/ep176-thriving-with-chronic-pain-with-kjersti-ostvik/
Denne podcasten heter Changeable og det er Dr. Amy Johnson, psykolog og coach, som lager den. Den fins også på iTunes, Spotify, Google Podcast og andre steder der podcaster fins.
2. https://open.spotify.com/episode/7kv1pdBaDTGV7b1PccaF53?si=ef9614f749b64640
Denne podcasten heter Our Imperfect Life og lages av ekteparet Rob og Patricia Joyce. Den fins også på Google Podcast, iTunes og andre steder der du finner podcaster.