Kjersti Ane Østvik
- Jun 18, 2021

Thoughts on physical pain

Author Kjersti Ane Østvik

Norsk versjon finner du under den engelske.

What is physical pain? Does it make a difference what we think about our pain? Does it make a difference how we relate to our thoughts? Is there hope of changing our relationship with pain through knowledge and understanding?

I have a long relationship with pain and I have accumulated some knowledge about pain since the birth of my youngest ten years ago. I want to share a few of my reflections, knowing that what I have written will resonate with some of you. I hope my words will trigger your curiosity and make you reflect on your own pain. I encourage you to read with an open and quiet mind without thinking too much about what you already know. Being curious and looking in a different direction may lead you to see some fresh hope. What if there is new information that may change something important for you? This is no recipe or quick fix, I do not believe that exists, however, this may add something other than what you are used to, which may in turn lead to change.

Physical pain

The experience of long-term physical pain is much more than the physical sensation of pain. It impacts everything in the life of the person in pain, as well as for the people close to them. I know first-hand this is something everyone living with long-term physical pain is familiar with. Pain is experienced in your entire being, mentally, emotionally, and socially.

All of us know a few things about physical pain, through personal experience with our own bodies and through everything we have seen, read, and heard from others. We have a large “database” in our brains filled with stories and knowledge about pain. It comprises scientific knowledge, knowledge we assume is accurate, or which was accurate at some point in time, all our memories, opinions and personal stories about what pain is and what it means to us. Everything we have experienced regarding pain, is linked to people, places, situations, sounds, smells, thoughts and feelings. In other words, our brain has a vast archive to sift through when explaining and predicting what it means when we feel pain, whether the pain is long-term or acute. Is our brain correct all the time? Does it really know what will play out when you feel pain arising in your pelvis or in other areas of your body? Will it turn out the same as the last time? Will you have to cancel your appointments? Will you have to stay in bed? Or could it be that you can be a bit suspicious about the worst-case scenarios your brain presents you with to try to predict what your pain means? Sometimes they turn out to be shadows and not real monsters, which means we do not have to believe every story it tells us.

Our brain has a negativity bias

Our brain has what we may call a negativity bias, because its main task is to keep us physically alive. Our brain does not like insecurity, and even if it does not know anything about the future, it makes predictions to make it look like it does. Once upon a time when we lived in small tribal communities as roaming hunters and gatherers, it was paramount for our survival that our brain made predictions about the nearest future. For us to be able to react in the most sensible way, the predictions tended to be negative to prepare us for the worst imaginable scenario. The worst imaginable scenario 15,000 or 50,000 years ago looked quite different from what it may look like in the modern world, but our brain still works in mainly the same way. Whether the right decision was made every time mattered less if most of us survived in the end.

Pain is similar. Pain is not about actual tissue damage, but about protection, regardless of whether there is real tissue damage or not. Our brain receives constant messages from danger receptors in and around our bodies (Moseley & Butler, 2013). Based on that information, our brain sends pain to the area in question to the extent that it thinks is needed for us to protect ourselves. This is based on everything our brain has stored in its database on pain. I am certain all of you have heard stories of people with extensive physical injuries that have not experienced pain. I am not referring to the rare among us that are born without the ability to feel pain, but the rest of us. On the other end of the continuum, there are people with little or no physical injury that experience a lot of pain. For instance, an amputee missing an arm or a leg who can still feel pain in a body part that is no longer there. It makes you wonder, does it not? I encourage you to wonder because our brain sends us pain to protect us and not in response to the actual tissue damage. The pain does not originate in the body part where we can feel the pain, it is always produced by the brain. Pain is the most powerful protective system we have (Moseley & Butler, 2013).

With super speed, our brain uses all the knowledge and experience it has about pain, as well as information from the surroundings and the situation at hand, to decide how much pain to send you. It compares the situation in which you find yourself, to any other previous situation that resembles the one at hand. It does not always match the correct pain response with the reality of the current situation. In the example of the amputated limb, mirror therapy is sometimes used to calm down the brain’s sensitivity and trick it into believing the missing body part is still there and that everything is okay. One theory is that it is too challenging for the brain to handle a missing body part and that it sends pain to make us fix a perceived problem. In many cases the pain diminishes or disappears using mirror therapy because the brain learns that everything is okay and that we are not in danger. It is a complex system, but useful to know that our brain does not always know best. We can learn to override some of the programming developed in long term pain and recognise when our brain is overprotecting us.

Long-term and acute pain

There is a difference between the acute pain that we feel when we touch a hot stove with our hand and long-term or chronic pain. In the example of the hot stove, we react instinctively by removing our hand to avoid tissue damage. The acute pain often has important information to make us act in the best way possible to survive and to not worsen the damage. Our brain does not always get acute pain right either, but as everything happens so fast and the pain often is so intense, we realise sooner and focus our attention where it is needed and automatically act in the best way, whether there is actual damage or not.

There is a story about a patient who came to hospital with extreme pain due to a nail that had gone through his shoe. When the shoe was removed, the patient and the doctor examining him, saw to their surprise that the nail was in fact placed between his toes and had not damaged his foot at all (Moseley & Butler, 2013). The pain experienced by the patient was real and true in every sense, only it did not match any tissue damage. This is an example of the brain overgeneralising. There are numerous stories like this.

It is not uncommon for people with a severe toothache to arrive at the dentist’s office and discover that their pain has gone or subsided. The problem has not suddenly fixed itself, but one may assume that the brain knows they are in the right place to get the help they need. Pretty cool! It makes sense when we know a little more about how our brain works with pain and with most aspects of our lives, to help us survive.

Our brain – a storyteller

If I have cut myself or squeezed a finger in a drawer, I am grateful when I feel pain. I can then do what is best for the injury at hand in the moment. I have been less grateful for the long-term pelvic pain which has been a near constant companion since my second pregnancy in 2010. I did many things to relieve the pain, much of which did not work very well.

My life has changed substantially in the last few years because of new knowledge and understanding about pain and how our mind works.

Like many long-term pain sufferers, I had a vast selection of aids like crutches, cushions, walker, wheelchair, stairlift and a four-wheel-scooter. In addition to that I took various pain medications and anti-inflammatories, both over the counter and prescription. I went through different treatments with various therapists as well as physical therapy. I also had other interventions such as cortisone injections to the pubic symphysis numerous times. Several of the treatments had a short-lived effect, but nothing worked well long-term.

Given the situation I was in, this is how I pictured my life would continue to be. I thought I would depend on aids, medication, and help from other people to manage everyday life with my children, partner, house and home, plus everything else that life is made up of. However, that started to change a couple of years ago.

I am currently on no pain medications and I have returned most of the aids I was totally dependent on. It turns out my brain was wrong and the stories and predictions it made up about how my future looked, were not in tune with reality. The reason being that our brain makes predictions about the future and does not really know with any certainty what will happen.

There is often little value in listening to and believing our thoughts when they concern a future that does not yet exist, or pain which can mean something other than a physical injury we must deal with. Be curious about that.

My stories about pain may be about different themes and people than your stories, but other than that, the only differences are that in my stories, I am the main character, and the topics relate to something in my life, whereas your stories are about you and people and topics relevant to your life. That does not make them any truer.

Habits and patterns are changeable

Long-term pain has often lost its value as an alarm system because it no longer points to something we need to do anything about. You might say it is your brain running the same old program on repeat, even if it does not make sense anymore. The program is likely to keep running as long as you are afraid and do not know there are other programs that could be running instead.

There are numerous other programs that could be running, but your brain likes habits, patterns, and predictability. That is useful to know.

Our brain works in a system of predictability and tends to give us what we expect. This is true for pain, as well as for other aspects of our lives. For example, when you are thirsty and have a glass of water you may feel relief shortly after drinking, even though it may take up to twenty minutes for the water to be physically absorbed into your body and reach your bloodstream (Barrett, 2020).

Much the same happens with pain and your expectations about it. If you start believing your knee is going to hurt when you step on the fifth step of your staircase, that is eventually what will start to happen. It does not happen because there is something wrong with your knee, but because that is how your brain works with your expectations. If you, on the other hand, believe that you will be okay even if you have pain, chances are you will experience less pain over time. There is a lot happening unconsciously, but by becoming more aware of how the system works, you can gradually notice that there are other stories to believe which may over time give you an easier, better life with less pain.

By increasing your knowledge about pain and how your brain works, you can gradually change your behavioural and pain patterns. When pain arises, you can begin questioning if perhaps your brain is exaggerating. In addition to knowledge about pain and how the brain works, it is clearly useful for many of us to have professional individual guidance from therapists with knowledge on physical activity and exercise we can engage in to build strength, stamina and flexibility. When some of the fear of experiencing increased pain or causing physical harm is reduced or gone, it is easier to succeed with that.

The way it looks to me, this type of fear simply means we are believing in our own scary thinking and this fear often makes pain persist and increase compared to when we let go of some or most of it.

New knowledge and understanding will most likely not cause substantial change overnight, rather it is about a gradual adaptation and retraining of your body and brain as two parts of the same whole.

I started out barely able to walk a few steps without crutches alongside our garden hedge, with my crutches nearby. In the last couple of years I have incrementally increased my walking distance, my movements have become easier and more flexible, I can sit and lie down in better ways mostly without the use of extra cushions and I experience less pain in my daily life.

I still have physical limitations and the diagnosis is still there, but I have a much better experience of life. Not everybody is meant to run marathons, cycle many miles or hike to the highest mountain tops. I am glad we can be different and still live rich fulfilling lives. I am grateful to be able to make dinner for my family every day, go for shorter walks, do voluntary work, participate in various activities and go on the odd short hike. All of which I could not do for a long time.

The shifts have come about gradually because I have challenged and stretched myself little by little, starting from walking a few metres to walking a few kilometres, from lifting a pound to lifting several pounds. I work well with my body and brain; we are a good team now that I understand more about how the system works. I have in many ways shelved my fear. When I experience pain in the pubic symphysis or the pelvic area and scary thoughts show up, I know not to take them so seriously. I know the pain may have information that I have to look at, but I am not so scared anymore. Perhaps it means I have pushed myself too hard, been a bit stressed, or perhaps I must exercise more, or less? Or maybe it is simply an old program running without it having to mean anything much.

I do not ignore pain when it shows up, but I relate to it with less fear and more curiosity.

It works well because what we give our attention to, increases. That is how our brain works. You may have some examples of your own if you think about it? Have you perhaps had a broken heart and discovered that the world is full of happy couples? Been pregnant and seen pregnant women everywhere? It is not because the picture you see of the world is correct, but rather that your brain chooses what to focus on based on what you are giving your attention to and find important in the moment.

There are always a lot of things around us which we do not pay attention to, simply because there is too much information to process simultaneously. Our brain helps us focus on what is significant, for better or for worse. It is practical to know how our brain works, because it becomes easier to join forces with it.

Mood, thoughts and pain

Pain science has discovered significant new and useful facts about the brain in recent years, which has led to the definition of pain changing. It is presently more common to describe pain as a subjective experience which is always real and true whether there is actual tissue damage or not, and fortunately less about pain being psychological or imagined. To be met with trust and taken seriously is essential, especially when we experience challenging circumstances and need support from social services, therapists, the health care system, family, colleagues and friends.

The way it looks to me, there is no separation between body and mind, they are two sides of the same coin always acting together.

Every physical symptom in our bodies and everything else we experience, is brought to us via thought. On days when your mood is low and you have a lot of thinking about everything that feels hard or unfair in your life, or you are feeling stressed about everything you think you should have done, you will often experience more physical pain and symptoms and the world appears a darker place. Any physical reasons for the pain or symptoms are unlikely, and the world most likely has not changed much, but you are more prone to notice and keep your attention there when your body is tense and you are listening to your negative thinking. You are simply experiencing the world and your pain and symptoms through dark thought glasses.

You believe negative thoughts more easily when your mood is low, as you do not have access to all your mental resources which are available to you when you are in a higher mood. Moods can be compared to a glass elevator going up and down on the outside of a tall building in a large city. When the elevator is down, all you can see are sidewalks and the nearest buildings, which makes it hard to orient yourself, whereas when the elevator is on the top floor, you have a much better view of the city and the surroundings. From up here you make the best decisions for yourself and the people close to you. Decisions that are right for you. Are you too high up, it is easy to become too impulsive and act less wisely. In my experience the feelings in your body will tell you where the elevator is and how much you can trust your thinking. Our mood goes up and down by itself and is not controlled by us. If we try, we will often find that our mood stays low longer. On the other hand, if we leave it alone, it will change by itself and before we know it the elevator is higher up and we feel more like ourselves again.

Mood is a biological process that every human being has a slightly different version of, but it is always experienced mentally as thoughts and feelings (Barrett, 2020).

The way it looks to me, we feel our thinking even if we often are not consciously aware of the actual thoughts flowing through our minds.

The way I see it, we do not have to know what the thoughts are most of the time, as they often hold little valuable information. We often feel discomfort in our chest or stomach area when the system gives us feedback that our thoughts are not helpful to us. We are believing something that is not true.

Change is possible

With a deeper understanding of what physical pain is, I have gradually learnt how to increase my physical activity and have taught my brain to be less sensitised to pain.

What I choose to believe and put my attention to, is vital to how a situation will appear to me. The truth is that the future is blank and empty, meaning that every thought about the future is made up and often based on previous incidents. That is true even if it sometimes happens to be accurate. Feel free to indulge in daydreaming when you have a good feeling in your body, but when it feels uncomfortable, to me that is a signal to not pay so much attention to the thoughts flowing by.

Two years have passed since my last appointment with a physical therapist. I do daily workouts and exercises at home; I walk as much as I can, and I am no longer so afraid when pain arises in my pelvis. Pain often still shows up when I walk and move around, but I am suspicious and curious instead of afraid. I try out different actions to see what happens, like stopping for a while to stretch or take a break. I no longer turn around to go home if I am on a walk and I do not call someone to have them drive me home. Whether it is the stretching or the break, or just the brain relaxing, I do not know, and it does not really matter once the pain has subsided. I feel the same about the placebo effect in general. If it works, there is no real need to figure out why, to me it is simply evidence of how our amazing brain works.

Learning some brain science and custom exercises with a competent therapist who specialises in my diagnosis, have deepened my understanding. I did a five-month intense program with this therapist in 2018-19 where he taught me specific exercises and workouts aimed at improving my condition. Before this deepened understanding and knowledge, I not only had pain in my pelvis, but in my back, my neck, and my shoulders as well, which I no longer consider issues for me.

Everything is connected. When our spinning minds slow down a little and we stop believing everything our brain is “talking about”, whether it is about pain or something else in our lives, our whole system becomes more relaxed, and everything becomes easier. When my mind is busy with a lot of thinking, when I feel a bit stressed or busy, my pain tends to increase, but I know that it is most likely feedback telling me I am not using my mental capacities in a good way, rather than it being a signal about an injury to be taken seriously.

Our brain uses every feedback system it can to make us focus on what it perceives to be important. Pain can work to distract your attention away from something that is emotionally difficult as well. If you are given a serious diagnosis, or someone close to you has a serious illness or dies, you may experience pain in an old fracture or other injury that healed years ago. It does not mean that the injury has resurfaced, but rather that you are in emotional pain and the system is trying to help you in some way. It is not always obvious what it is about, but pain is an important part of our alarm system, and although there are often false alarms when it comes to long-term pain conditions, it is better to learn how to relate to it in a different way, than to be annoyed with the system being the way it is. Our brain is doing the best it can.

Learning by doing

I can in all seriousness say that I would not change my experiences with pelvic pain and the mental stress that came alongside it as a “bonus”. Not because they were pleasant experiences much of the time, but because I have learnt so much about myself, about our frustrating and amazing brain, about pain, and about how all human beings work. I know I feel my thinking, I do not feel my pelvic pain, my children, my partner, or the weather, I feel my thinking about all of that. Physical sensations arise, but the way I experience that is always through thought. My thoughts depend on my mood, which I do not control, but which always corrects itself when left alone.

I know when I feel pain in my pelvis or other areas of my body, I do not have to panic or take my thoughts so seriously. I can be curious and see if the pain maybe passes. It always does, although there is no rule as to how long that takes.

I do not panic if I feel fear going through my body when I am not in a dangerous situation. I know it means that my mind is busy talking about something scary. I can let it pass and not give it any attention and it will pass all on its own. I can hardly describe how it feels to me, but my world has been turned upside down and has gradually expanded, instead of becoming smaller and smaller. My world continues to expand.

I think that is what often happens when our brain (over)protects us with pain, anxiety, or other types of mental stress – our world constricts.

When we let pain and fear govern us, our world becomes small.

I have been there for many years myself, so I know how it can feel. Your world can expand as well. My world is limitless compared to what it was.

What about your pain?

I hope you think a bit differently about your own pain after reading this article. I hope you can see that your pain is not different than my pain, even if it may appear that way. There are several ways to change the way you experience pain, but the way it looks to me, it always begins with knowledge and a deeper understanding of what pain really is. Perhaps it is right for you to try to walk a bit more? Or try to sit without a cushion, or perhaps try a thinner one? Lie in bed without extra cushions or other aids? Do some exercises? You know best where you can start to challenge your pain and your relationship with it. Perhaps you have a therapist who can guide you in modern pain science and show you how to translate that into actions that work for you? Perhaps you are like me and enjoy reading, listening and speaking to people to acquire new knowledge to challenge yourself? I believe change is always possible no matter where you start.

It has been useful for me to read up on modern pain science and I have also enjoyed listening to the podcast Changeable (Dr. Amy Johnson), which is about how we can understand ourselves in new and useful ways. The way it looks to me, understanding how our mind works is a fundamental key for lasting change to happen from the inside out whether we struggle with pain or other issues.

Please reach out to me at kjerstiane@ostvikcoaching.com if you want to book a free session to explore your possibilities for change, or if you have questions or reflections to share. I would love to hear from you!

www.ostvikcoaching.com

If you want to check it out, here's the link to a course on chronic pain that I have made with Dr. Amy Johnson and four clients:

Click to go to Course on Chronic Pain

Bibliography

Barrett, L. F. (2020). 7 1/2 Lessons about the brain. Boston, USA: Houghton Mifflin Harcourt.

Hesam-Shariat. (2021, 04 18). NeuRa - NeuroScience Research Australia. From NeuRa: https://www.neura.edu.au/project/unravelling-the-link-between-chronic-pain-and-mental-health-disorders/

Moseley, L. G., & Butler, D. S. (2013). Explain pain 2nd. edition (2.. utg.). Adalaide, South Australia, Australia: Noigroup Puclications.

Smerter – noen tanker

Tekst: Kjersti Ane Østvik, april 2021

Foto: Trond Mostrøm

Hva handler egentlig smerter om? Hva har det å si hva vi tenker om smertene våre, eller hvordan vi forholder oss til dem? Er det noe vi kan gjøre for å endre forholdet vårt til smerter gjennom økt kunnskap og forståelse?

Jeg har lang erfaring med smerter og har lært mye i løpet av de ti årene som har gått siden yngstemann ble født. Det kjennes riktig å dele noen av mine refleksjoner. Jeg vet at det jeg skriver vil treffe noen av dere, og forhåpentligvis få dere til å bli nysgjerrige på og reflektere over de smertene dere selv lever med. Jeg oppfordrer dere til å lese med et åpent sinn uten å tenke for mye på hva dere kan og vet fra før.

Det ligger håp i å undre seg og å se i en annen retning enn man har gjort tidligere. Hva om det fins andre måter å se det på som kan føre til endring for deg? Dette er ingen oppskrift eller kvikk-fiks, for det tror jeg ikke fins, men det er likevel kanskje noe annet enn det du er vant til som kan tilføre noe nytt.

Smerter

Opplevelsen omkring langvarige smerter omfatter mye mer enn den fysiske smertefølelsen. Det har innvirkning på hele tilværelsen til de som er rammet og til de som står dem nærmest. Jeg vet at dette er noe alle vi med langvarige smerter kjenner oss igjen i. Smerter oppleves med hele oss og påvirker oss mentalt, emosjonelt og sosialt.

Smerter er noe vi alle har et forhold til, gjennom personlige erfaringer med egen kropp og gjennom hva vi har sett, lest og hørt fra andre. Vi har en stor «database» i hjernen vår som er fylt med historier og kunnskap om smerter. Det er faktabasert kunnskap, kunnskap vi tror er riktig, eller som var riktig på et tidspunkt, og det er alle minnene, meningene og fortellingene vi selv har om hva smerter er for oss og hva de betyr. Det vi har opplevd i forbindelse med smertene våre er knyttet til steder, situasjoner, mennesker, lyder, lukter, tanker og følelser.

Det er med andre ord et rikholdig arkiv når hjernen vår leter etter en forklaring og gir oss en prognose på hva det betyr når vi kjenner på smerter, enten det er akutte eller langvarige. Har hjernen vår alltid rett? Vet den hva som kommer til å skje når du kjenner på smerter i bekkenet eller andre steder? Blir det likt som det ble sist? Må du avlyse avtaler? Blir du sengeliggende? Eller kan det være at vi skal være litt mistenksomme ovenfor «prosessoren» vår som presenterer de verst tenkelige scenarier for å forsøke å forutsi hva dette betyr?

Det hender nemlig det er skygger og ikke ekte monstre, og at vi ikke behøver å henge oss på og tro på alt hjernen vår presenterer for oss.

Hjernen er negativt programmert

Hjernen vår har det vi kan kalle en forhåndsprogrammert negativ innstilling (negativity bias), fordi hovedoppgaven er å holde oss fysisk i live lengst mulig. Hjernen vår liker ikke usikkerhet og selv om den ikke vet noe om framtida, lager den en prognose for å få det til å se slik ut. En gang i tiden da vi levde i små stammesamfunn og var streifende jegere og samlere, var det grunnleggende for overlevelsen vår at hjernen hadde prognoser for å forsøke å forutsi noe om den nærmeste framtiden. Disse prognosene var negativt ladet for å forberede oss på det verst tenkelige slik at vi skulle ha mulighet til å reagere på den mest hensiktsmessige måten.

Det verst tenkelige for 15.000 eller 50.000 år siden, så ganske annerledes ut enn det gjør nå i vår moderne verden, selv om hjernen vår i hovedsak opererer likt. Om det var riktig vurdering hver gang, betydde mindre, så lenge de fleste av oss overlevde.

Smerter handler om noe av det samme. Det handler ikke om faktisk vevsskade, men om beskyttelse, enten det er en reell vevsskade eller ikke. Hjernen vår får informasjon fra områder i og på kroppen vår fra noe vi kan kalle fare-reseptorer (danger receptors) (Moseley & Butler, 2013). Fra den informasjonen sender hjernen vår smerte til det aktuelle området i så stor grad som den mener vi behøver for å beskytte oss selv. Dette baseres på alt hjernen vår har lagret i arkivet sitt om smerter.

Dere har sikkert alle hørt historier om mennesker med store fysiske skader, som ikke kjenner smerte? Og da tenker jeg ikke på de få som er født uten evnen til å kjenne smerter, men på alle oss andre. Og på den andre enden av skalaen, mennesker med små eller ingen fysiske skader, som kjenner mye smerte? For eksempel en person som mangler et bein eller en arm etter amputasjon, men som likevel kjenner smerter i en kroppsdel som ikke fins lenger. Det får en jo til å lure, og jeg oppfordrer dere virkelig til å lure fordi sannheten er at hjernen vår sender smerte til oss for å beskytte oss, og ikke som et mål på hvor stor eller liten den aktuelle vevsskaden er.

Smertene kommer ikke fra der smerten kjennes i kroppen, men produseres alltid av hjernen vår. Smerter er det kraftigste beskyttelsessystemet vi har (Moseley & Butler, 2013).

Hjernen bruker all kunnskap og all erfaring vi har om smerte, i tillegg til å hente informasjon fra omgivelsene og den aktuelle situasjonen, når den lynkjapt bestemmer hvor mye smerte den skal sende til deg. Den sammenlikner situasjonen du er oppe i nå med alle situasjoner tidligere som minner om denne. Og det er ikke alltid det stemmer med virkeligheten. Slik arbeider hjernen med det meste som hender rundt oss og med oss, ikke kun i forbindelse med smerter. I eksemplet med amputasjon, så brukes blant annet speilterapi for å roe ned hjernens sensitivitet og lure den til å tro at den amputerte kroppsdelen fortsatt fins der og at alt er vel. En teori er at det er for utfordrende for hjernen vår å håndtere at en kroppsdel er borte, og derfor sender den smerter for å få oss til å gjøre noe med det den oppfatter som et problem som må løses. I mange tilfeller forsvinner eller minsker smertene med speilterapi eller andre tilnærminger fordi hjernen etter hvert lærer at det går fint og at vi ikke er i fare. Det er komplekst, men også svært nyttig å vite at hjernen ikke alltid vet best, og at vi kan lære oss å overstyre noe av det den gjør, for eksempel smerter, fordi den i stor grad overbeskytter oss når det gjelder de langvarige smertene.

Langvarige og akutte smerter

Jeg vil skille mellom den akutte smerten som vi for eksempel kjenner når vi tar hånden på en varm plate, og den langvarige som vi har kjent på lenge, det som tidligere ble kalt kroniske smerter. I eksemplet med den varme platen, reagerer vi instinktivt ved å fjerne hånden for å unngå vevsskade. Den akutte smerten inneholder ofte viktig informasjon som gjør at vi handler på best mulig måte for å overleve og ikke gjøre skaden større. Ikke slik at hjernen alltid har rett i akutte smertetilfeller heller, men det går raskere for oss å oppdage om det faktisk er reelt eller ikke, fordi alt skjer så fort og smerten ofte er så intens, at vi retter oppmerksomheten der vi skal og automatisk handler på den mest hensiktsmessige måten.

Et eksempel er en pasient som kom til legevakten med intense smerter på grunn av en spiker gjennom skoen. Da skoen ble fjernet oppdaget han og legen at spikeren sto mellom tærne og ikke hadde gått gjennom (Moseley & Butler, 2013). Smerten han kjente var likevel ekte og virkelig på alle måter, den sto bare ikke i forhold til vevsskaden fordi det i dette tilfellet ikke eksisterte en faktisk skade. Det er et eksempel på at hjernen overgeneraliserte og gikk ut fra at spikeren hadde gått gjennom en tå og ikke hadde havnet mellom. Det fins utallige eksempler på dette, så det er ikke noe nytt.

Det er heller ikke uvanlig at mennesker med store tannsmerter kommer på venterommet hos tannlegen og merker at smerten slipper taket eller forsvinner helt. Det er ikke fordi skaden plutselig har reparert seg selv, men kanskje fordi hjernen vet at du er på riktig sted for å få den hjelpen du trenger.

Ganske kult! Det gir mening når vi vet litt mer om hvordan hjernen vår arbeider med smerter, og med mye annet, for å hjelpe oss å overleve lengst mulig

Hjernen - en historieforteller

Jeg er glad når jeg kjenner smerter i fingeren når jeg har kuttet meg på grønnsakskniven eller klemt meg i skuffen. Da kan jeg ta grep å gjøre det som er best for den aktuelle skaden der og da. Jeg har vært mindre glad for de langvarige bekkenleddsmertene som har vært med meg i større og mindre grad siden mitt andre svangerskap i 2010. Jeg tok mange grep som viste seg å ikke fungere særlig godt.

Med ny kunnskap og forståelse de siste årene, har jeg gradvis fått et nytt syn på smerter og et svært annerledes liv.

Jeg hadde, som mange av dere, et rikt utvalg av hjelpemidler bestående av krykker, puter, rullator, rullestol, trappeheis og firehjulsscooter, for å nevne noe. I tillegg tok jeg smertestillende og betennelsesdempende medisiner av ulike slag, både reseptbelagte og kjøpt over disk. Jeg gikk også til ulike behandlinger i tillegg til fysioterapeut og fikk blant annet kortison i symfysen flere ganger.

Mye hadde kortvarig effekt, men ingenting virket bra på lengre sikt. Slik situasjonen framsto for meg da og fram til for et par år siden, var det slik livet mitt kom til å bli. Jeg regnet med å være avhengig av både hjelpemidler, medisiner og andre mennesker for å klare hverdagen med barn, mann, hus og alt annet som livet består av.

Jeg har nå lagt vekk og levert tilbake det meste av hjelpemidler som jeg var helt avhengig av tidligere og tar ingen medisiner lenger. Det viser seg at hjernen min tok feil og at historiene og prognosene den spant om framtiden, stemte lite med virkeligheten. Slik er det svært ofte, nettopp fordi hjernen lager prognoser og ikke vet noe sikkert om framtiden.

Hjernen forsøker å hjelpe oss, men det er ofte lite hjelp i å lytte og tro på tankene våre når de handler om en framtid som ennå ikke fins eller smerter som kan bety noe annet enn en fysisk skade vi må gjøre noe med. Bli litt nysgjerrig på det.

Mine historier om smerter handlet kanskje om andre temaer og mennesker enn dine historier, men de eneste forskjellene er ellers at i mine historier er jeg hovedperson og temaene handler om noe som relaterer til mitt liv, mens dine historier handler om deg og temaer og mennesker i ditt liv. De blir ikke mer sanne av å bytte ut aktører og tema.

Vaner og mønstre kan brytes

De langvarige smertene har ofte mistet de gode alarmegenskapene sine fordi de ikke lenger peker mot noe vi må gjøre noe med. Det er på en måte hjernen som kjører det samme gamle programmet om og om igjen, selv om det ikke gir mening i samme grad som før. Og når vi ikke vet om det, eller er redde, så fortsetter programmet å kjøre og vi fortsetter å tro at det ikke fins andre programmer. Det gjør det.

Det fins utallige andre programmer den kunne kjørt, men hjernen vår liker vaner, mønstre og forutsigbarhet. Det er nyttig å vite.

Hjernen arbeider ut fra et system om forventning og gir oss gjerne det vi forventer, også når det gjelder smerter. Et eksempel er når du for eksempel er tørst og drikker et glass vann, så kjenner du ofte rask lindring av tørsten, mens det i realiteten tar opptil 20 minutter før vannet du drikker fysiologisk tas opp i kroppen og sendes ut i blodbanen (Barrett, 2020).

Det er mye det samme som skjer med smerter og hvilke forventninger du har. Hvis du tror at kneet ditt skal gjøre vondt hver gang du tråkker på femte trinn i trappa di, så skjer det sannsynligvis etter hvert. Det skjer ikke fordi det er noe i veien med kneet, men fordi det er slik hjernen arbeider med forventningene våre. Tror du at det skal gå fint selv om du har smerter, er sjansen større for at det etter hvert går bedre og at smertene minsker. Mye skjer ubevisst, men ved å bli mer bevisst på hvordan systemet fungerer, kan du gradvis legge merke til at det fins alternative historier som kan bidra til å gi oss lettere og bedre liv med mindre smerter.

Du kan gradvis endre handlings- og smertemønstrene dine ved å lære deg mer om hva smerter er og hvordan hjernen arbeider. Du kan stille deg selv spørsmål når smerter oppstår om det kan hende at hjernen overdriver. I tillegg til kunnskap om hjernen, er det selvsagt nyttig og nødvendig for mange av oss med kyndig veiledning fra behandlere som har kompetanse på hva vi kan gjøre av trening og fysisk aktivitet for å bygge opp mer styrke, utholdenhet og bevegelighet. Det er lettere å lykkes med det når noe av redselen for å bli verre eller ødelegge noe er redusert eller borte.

Etter min erfaring gjør redsel, som egentlig består av skremmende tanker vi tror på, at smertene øker og vedvarer i større grad enn når vi klarer å slippe den.

Det handler ikke om at alt endrer seg over natten med ny kunnskap og forståelse, men om en gradvis tilvenning og opptrening av kropp og hjerne som del av den samme helheten.

Jeg startet selv med å gå noen få minutter langs hekken utenfor huset vårt, «5 minutter hekk», med krykkene rett ved og kort vei til døra. I løpet av de to-tre siste årene har jeg gradvis klart å gå mer, bevege meg lettere og smidigere, sitte og ligge bedre uten ekstra puter, og jeg opplever mye mindre smerter i det daglige enn tidligere.

Jeg har fremdeles fysiske begrensninger, men jeg lever godt med det, selv om jeg ikke skulle klare å strekke tåleevnen min mer enn jeg har gjort til nå. Alle har det ikke i seg å løpe maraton, sykle mange mil eller bestige de høyeste toppene. Det er godt at vi kan være ulike og likevel leve rike og gode liv. Jeg er takknemlig for å kunne lage middag hver dag, gå turer i nærområdet, arbeide som frivillig, delta i ulike aktiviteter og gå en og annen kortere fjelltur.

Alt har skjedd gradvis fordi jeg har utfordret meg selv litt etter litt, fra å gå noen meter til å gå noen kilometer, fra å løfte en halv kilo til å løfte noen flere kilo. Jeg samarbeider godt med kropp og hjerne, vi er et bra team nå som jeg forstår mer om hvordan systemet fungerer. Og redselen har jeg lagt vekk. Dukker det opp skremmende tanker innimellom når jeg får smerter i symfysen, så vet jeg at jeg ikke behøver å ta dem så alvorlig. Jeg vet at det kan være informasjon i smerten som jeg må se litt på, men jeg blir ikke redd. Kanskje har jeg gjort litt for mye, kanskje har jeg stresset litt, eller kanskje jeg skulle trene litt mer eller mindre? Og kanskje er det bare et gammelt program som dukker opp innimellom uten at det behøver å bety noe.

Det er ikke slik at jeg ignorerer smerter når de oppstår, men jeg forholder meg til dem med mindre redsel og mer nysgjerrighet.

Det fungerer fordi det vi gir oppmerksomhet, blir større. Det er slik hjernen arbeider. Du kan tenke etter om du har opplevd noe hvor du ser at det stemmer? Har du hatt kjærlighetssorg og oppdaget at verden er full av lykkelige kjærestepar? Vært gravid og sett gravide overalt? Det er ikke fordi det bildet du ser faktisk stemmer, men fordi hjernen velger ut hva vi legger merke til basert på hva vi er opptatt av og syns er viktig der og da.

Det er alltid mye rundt oss som vi ikke gir fokus, fordi det rett og slett er for mye for oss å ta inn samtidig. Hjernen hjelper oss å rette blikket mot det som opptar oss, på godt og vondt. Det er praktisk å vite fordi det blir lettere å spille på lag med hjernen vår når vi vet litt mer om hvordan den arbeider.

Humør, tanker og smerter

Smerteforskningen har oppdaget mye nytt og nyttig de siste årene som gjør at blant annet definisjonen på smerter er i endring. Vi snakker nå mer om at smerte er en subjektiv opplevelse og at den smerten et menneske kjenner på, alltid er reell og ekte, uavhengig av om det foreligger en aktuell vevsskade eller ikke, og heldigvis mindre om innbilt eller psykologisk smerte. Godt er det, for å bli trodd på og tatt på alvor, er vel noe alle syns er grunnleggende, særlig når vi har utfordringer og behøver støtte, både i møte med Nav, helse- og behandlingsapparatet og i møte med andre mennesker.

Slik jeg ser det, fins det ikke noe skille mellom det fysiske og det mentale, det er to sider av samme system som alltid opptrer sammen.

Alt vi opplever av fysiske symptomer i kroppen og alt annet i livet vårt, opplever vi mentalt via tankene våre. Det betyr at på dårlige dager når humøret er nede og du har mange tanker om alt som er vanskelig eller urettferdig i livet ditt, eller du stresser for å få gjort alt du syns du burde, vil du ofte kjenne på mer fysiske smerter og symptomer og verden ser litt mørkere ut. Det er ikke fordi det er en fysisk grunn til smerten eller symptomene eller fordi verden har endret seg, men fordi du er mer utsatt for å legge merke til det og ha oppmerksomhet på det og fordi kroppen er mer anspent når du hører på de negative tankene dine. Du har rett og slett mørke tankebriller på som du ser verden og opplever smerter og symptomer gjennom.

Det er lettere å tro på negativt tankespinn når humøret er lavt, fordi du da ikke har tilgang til alle de mentale ressursene dine som du kan bruke når humøret er bedre. Det kan sammenliknes med en glassheis på en høy bygning i en storby. Når heisen er nede, ser du bare fortau og de nærmeste bygningene og det er vanskelig å orientere seg skikkelig, mens når heisen er oppe har du mye bedre overblikk over byen og omgivelsene. Herfra tar du de beste avgjørelsene for deg selv og de rundt deg. De som er riktige for deg. Er du for høyt oppe, er det fort å bli impulsiv og handle mindre klokt. Etter min erfaring gir følelsen i kroppen tilbakemelding om hvor du befinner deg i heisen og hvor mye du kan stole på tankene dine.

Humøret går opp og ned av seg selv og er ikke noe vi styrer selv. Hvis vi prøver, vil vi ofte oppdage at humøret holder seg nede lenger. Lar vi det være i fred så endres det av seg selv, og før vi vet ordet av det er heisen lengre oppe og vi kjenner oss mer som oss selv igjen.

Humør er en biologisk prosess som alle mennesker har litt ulike versjoner av, men det oppleves mentalt som tanker og følelser (Barrett, 2020).

Slik det ser ut for meg, føler vi tankene våre i kroppen selv om vi ofte ikke er bevisst på hvilke konkrete tanker det er som svever gjennom hjernen.

Vi behøver heller ikke å vite det, fordi de ofte inneholder lite verdifull informasjon. Vi kjenner det gjerne som ubehag i magen/brystet når systemet gir oss tilbakemelding på at tankene våre tar oss i en retning som ikke er hjelpsom for oss. Vi tror på noe som ikke er sant.

Endring er mulig

Jeg har lært meg noe om hva smerter er, og jeg forstår derfor mer hva som kan være hensiktsmessige handlinger ved å bruke denne kunnskapen til å gradvis tilvenne kroppen mer fysisk aktivitet og hjernen til å bli mindre sensitiv på å sende meg smerter. I tillegg ser jeg hvor mye tankene har å si.

Hva jeg velger å tro på og legge vekt på, betyr alt for hvordan situasjonen framstår for meg. Når det gjelder framtida, så er den egentlig tom og uskrevet, så alle tanker som handler om framtida er diktet opp, ofte basert på det som har skjedd før, selv om det slumper til å stemme innimellom. Når tankene er gode å kjenne på, så la deg gjerne rive med i dagdrømmerier, men når det kjennes ubehagelig, er det et signal om å ikke bry seg så mye om tankene som strømmer forbi.

Det er nå to år siden jeg sist var hos manuellterapeut/fysioterapeut. Jeg gjør øvelser som passer for meg, går så mye jeg klarer og er ikke så redd lenger når jeg får smerter i bekkenet. Det hender ofte når jeg går tur at jeg kjenner smerter, men jeg er mistenksom og nysgjerrig i stedet for redd. Jeg prøver meg fram, stopper og tøyer litt eller tar en liten pause. Jeg snur ikke lenger og jeg ringer heller ikke for å få noen til å kjøre meg hjem, slik jeg gjorde før. Om det er tøyingen eller pausen i seg selv som hjelper, eller om det bare får hjernen til å roe seg ned, vet jeg ikke, og det betyr heller ikke noe så lenge smertene roer seg ned. Det er det samme med placebo. Bare det fungerer, så betyr det mindre hva det skyldes, men det sier noe om den fantastiske hjernen vår.

Foto Trond Mostrøm

Jeg kjenner kroppen bedre og jeg kan mer om hvordan hjernen arbeider med smerter. Jeg har brukt to og et halvt år på å bygge opp forståelse om smerter generelt og øke kjennskapen til min kropp spesielt, gjennom kunnskap om hjernen og tilpasset trening med en dyktig terapeut med god kompetanse på min diagnose. Terapeuten gikk jeg til i fem intense måneder i 2018/19 og han lærte meg øvelser og treningsopplegg tilpasset meg. Tidligere hadde jeg ikke bare smerter i bekkenleddene, men i tillegg nakke- og ryggsmerter som jeg ikke har nå lenger.

Alt henger sammen. Når tankespinnet stilner litt og vi ikke tror på alt hjernen vår «prater om», enten det handler om smerter eller noe annet, så slapper hele systemet vårt mer av og alt blir lettere. Når det er mye tanker på gang, når jeg er litt stressa og travel, da øker gjerne smertene, men jeg vet at det er mer en tilbakemelding på at jeg ikke bruker de mentale ressursene på best mulig måte, enn et mål på en skade som må tas på alvor.

Hjernen benytter seg av de tilbakemeldingssystemene den har, som gjør at vi retter oppmerksomheten mot noe den mener er viktig. Smerter kan også fungere som et system for å ta oppmerksomheten din bort fra noe som er vanskelig emosjonelt. Hvis du opplever å få en alvorlig diagnose, eller en av dine nærmeste blir rammet av alvorlig sykdom eller dør, så kan det hende du får smerter i et gammelt brudd eller annen skade som er grodd for både 10 og 20 år siden. Det betyr ikke at skaden har gjenoppstått, men heller at du har det vondt på andre måter og at systemet forsøker å hjelpe deg til å slappe av eller la tankene være i fred. Det er ikke alltid opplagt hva det handler om, men smerter er en viktig del av alarmsystemet vårt, og selv om det ofte er falsk alarm når vi har langvarige smerter, så er det bedre å lære seg å forholde seg til det på andre måter, enn å ergre seg over at systemet er som det er. Hjernen vår gjør så godt den kan.

Erfaring gir læring

Jeg kan si med hånda på hjertet at jeg ikke ville ha vært foruten de opplevelsene jeg har hatt med mine bekkenleddsmerter og det mentale stresset som kom som en «bonus». Ikke fordi det var en fornøyelig opplevelse mye av tiden, men fordi det har lært meg så mye om meg selv, om den frustrerende og fantastiske hjernen vår, om smerter, og om hvordan alle mennesker er skrudd sammen mentalt. Jeg vet at jeg føler det jeg tenker, jeg føler ikke bekkenleddsmertene mine, barna, ektemannen eller været. Jeg føler tankene mine om alt det. Fysiske følelser dukker opp i kroppen, men de oppleves likevel gjennom tankene mine. Og tankene varierer ut fra humøret, som jeg ikke styrer selv, men som når jeg lar det være i fred, retter seg opp av seg selv.

Jeg vet at når jeg kjenner smerter i bekkenet eller andre steder, behøver jeg ikke å få panikk eller ta på alvor hvis det dukker opp tanker om hvordan det var før eller hvordan det kommer til å bli. Jeg kan være nysgjerrig og se om det kanskje bare passerer. Det gjør det alltid selv om det varierer litt hvor lang tid det tar.

Jeg får heller ikke panikk om jeg kjenner redsel bølge gjennom kroppen når jeg ikke befinner meg i en farlig situasjon. Jeg vet at det bare betyr at hjernen prater om noe skremmende. Jeg kan la det passere og ikke gi det fokus, da går det over av seg selv. Jeg kan nesten ikke beskrive hvordan det kjennes, men det meste er snudd opp-ned og min verden har gradvis blitt større og større, i stedet for å krympe slik den gjorde tidligere. Og den fortsetter å vokse.

Det er slik det ofte blir når hjernen (over)beskytter oss, enten det er med smerter, angst eller annet mentalt stress.

Verden blir så liten for oss når vi lar smertene og redselen styre oss.

Jeg har vært der i mange år, så jeg vet hvordan det kan oppleves. Det behøver ikke å være sånn. Din verden kan bli større enn den er nå. Min verden er grenseløs sammenliknet med tidligere.

Hva med din smerte?

Jeg håper du tenker litt annerledes om din egen smerte når du har lest dette. Jeg håper du ser at dine smerter ikke er annerledes enn mine, selv om det kanskje kjennes sånn. Det fins flere måter å endre smertebildet du opplever, men etter min erfaring starter det alltid med økt kunnskap og forståelse om hva smerter egentlig er. Kanskje er det riktig for deg å prøve å gå litt mer? Prøve å sitte litt uten pute eller bytte den ut med en tynnere? Ligge i senga uten så mange støtteputer eller andre hjelpemidler? Gjøre noen treningsøvelser? Du vet best selv hvor du kan begynne med å utfordre både smertene dine og ditt eget syn på dem. Kanskje har du en behandler som kan veilede deg i nyere smerteforskning og hvordan du kan overføre det til praktiske handlinger som passer for deg? Kanskje er du som meg og liker å lese og lytte deg fram til ny kunnskap mens du utfordrer kroppen samtidig? Uansett hvor du begynner, så er endring alltid mulig.

Jeg har hatt stor nytte av å sette meg inn i nyere smerteforskning og har særlig lest og lyttet til Lorimer G. Moseley. Han er en anerkjent australsk hjerneforsker med bakgrunn som fysioterapeut. Det er mange videoer med nyttig informasjon og underholdende fortellinger tilgjengelig på YouTube, han har også publisert noen bøker. Jeg har i tillegg lyttet på podcasten Changeable (Dr. Amy Johnson, min lærer og mentor), som handler om hvordan vi kan forstå oss selv og andre på nye og nyttige måter.

Ta gjerne kontakt med meg på epost kjerstiane@ostvikcoaching.com hvis du har spørsmål, refleksjoner eller annet. Jeg svarer gjerne!

Bibliografi